En dag bad en lærer sine elever skrive navnene på deres medstudenter ned på 2 papir - de skulle sette av litt plass mellom hvert navn.
Hun bad dem tenke på det beste, de kunne si om hver eneste person,og skrive dette ned under den enkeltes navn.
Det tok klassen resten av timen å fullføre opgaven, og da de alle forlot rommet, leverte >alle inn sin oppgave.
Neste lørdag lagde læreren til hver eneste elev en liste, hvor det stod hva de andre elever hadde sagt om personen.
Om mandagen ga læreren hver enkelt elev hennes eller hans liste. Om kort tid smilte alle elevene. "Virkelig" hørte hun hvisket.
"Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen", og "Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye", var de fleste kommentarer.

Ingen nevnte senere disse listene.

Hun visste ikke, om de visste eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe.Oppgaven hadde hatt den effekt, hun ønsket. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.

Mange år senere, ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen til nettopp denne spesielle eleven. Hun hadde aldri før sett en militærperson død i en kiste. Han så så fin og så voksen ut også.
Kirken var fylt med hans venner, en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten.
Når hun står der, kommer en av soldatene, som var med å bære kisten,bort til henne. "Var du Marks matematikklærer?" Hun nikket "ja." Så sa han: "Mark snakket mye om deg".

Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var der også, og de ville helt tydelig gjerne snakke med hans tidligere lærer.
"Vi vil gjerne vise deg noe" sa hans far, mens han tok sin tegnebok opp av lommen. "De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette".
Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen, pga. slitasje av de mange ganger, det hadde vært brettet sammen.
Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun hadde skrevet alle de fine ting, kameraterne hadde sagt om Mark.
"Tusen takk fordi du gjorde dette" sa Marks mor. "Som du kan se, så satte Mark det meget høyt."

Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa, "jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme." Chucks hustru tilføyde, "Chuck ba spesielt om, at dette ble limt inn i vårt bryllupsalbum." "Jeg har også mitt, det er i dagboken min" sa Marilyn.Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt "Jeg har det alltid med meg, jeg tror vi alle har gjemt på vår liste."

Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville se ham igjen. Størstedelen av mennesker i dag oppfører seg, som om de har glemt at livet en dag stopper. Ingen av oss vet når denne dagen kommer.Så vær snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, innen det er for sent.


Når æg læse dette kjæme tårene mine i auene mine... Tenk at den læraren har gjort noko og tenkt meir øve dæ... Og itte nokon år seinare så viser det seg at dæ hu gjor for nokon år si.. betyde meir enn hu viste, og at dæ betyr like mye nå for de personane..
At me sko ha våre fliknkare å vist at me bryr okke om folk... Dæ æ ikke altid like lett, men me sko ha gjort dæ myke meir..